Krisen til Caribou inuitten Igjugarjuk som på 1900 tallet levde oppe ved Hudson Bay i Canada, begynte med at ukjente vesener talte til ham i drømme. Det ble snart bestemt at han skulle bli angakoq, og han ble av den grunnen tatt med langt ut i ødemarka og forlatt i en liten snøhytte. Det var midt på vinteren og isnende kaldt. Etter fem dager kom noen og ga ham en liten skvett med vann. Så fastet han i femten dager til, og da fikk ha en strimmel med kjøtt. Til slutt kom en hjelpende ånd til ham, det var en kvinne. Igjugarjuk uttalte senere at når det var på sitt verste, opplevde han at han ”av og til døde litt.”
Da Igjugarjuk senere skulle innvie Kinalik, som bare var en jentunge på den tiden, gikk det enda verre for seg. Hun ble hengt opp i to teltstenger i snøen og etterlatt i fem dager. Det var bitende kaldt, men åndene beskyttet Henne. Deretter ble Hun tatt inn og skutt med en steinkule. Da falt Hun bevisstløs ned, men våkna siden opp som innvidd angakoq.
Jeg sitter med en følelse av at disse innvielsene ville ha vært vanskelige å utføre under regi av Friundervisningen uten å få bråk med myndighetene, men hvis noen har tenkt å prøve på slikt, hadde det vært veldig spennende å høre hvordan det hele gikk.
Innvielseskrisene til tradisjonelle sjamaner har i det hele tatt et forbløffende likt forløp hvor enn det skjer i vår store verden. Den typiske krise begynner med at en ung mann eller kvinne trekker seg tilbake fra fellesskapet og blir innadvendt. Usynlige stemmer meddeler seg, og ånder viser seg. Den rammede rykkes ut av kroppen og drar ut på reiser inn i et alternativt åndeland med sin helt spesifikke geografi. Reisen kan gå nedover, hvor Hun snakker med ånder og døde sjamaner, eller oppover hvor han snakker med gudene. En særskilt opplevelse er å oppleve at kroppen blir stykket opp og partert. Bitene blir talt og så satt sammen igjen. (Ofte er det en bit til overs, som senere vil bli benytta som en kraftgjenstand).

Forløpet i disse opplevelsene er i usedvanlig grad like, uavhengig av hvor i verden de oppstår, enten det er på New Guinea, i Amazonas eller i Tibet. Opplevelsen er også svært gammel. Stadier i prosessen er avbildet på hulevegger for mer enn tyve tusen år siden. Det ser ut til at den sjamanistiske opplevelsesform ble oppdaga under den kreative eksplosjon som fant sted på den tida i det sørlige Europa og i Sibir.

Det kan være interessant å spørre seg hva slags behandling mennesker i vårt samfunn ville få hvis det kom ut at de hadde slike opplevelser. Altså: De hører stemmer som ikke er der, og hevder at de blir partert. (Ingen kan se at noe har skjedd.) Det er vel nokså klart at slike mennesker hos oss ville ha blitt erklært som sinnslidende. De hadde fått diagnosen akutt schizofren, kanskje, eller borderline psykotisk. Alle ville i hvert fall ha forstått at det var noe alvorlig galt med vedkommende. Om de hadde blitt tvangsinnlagt, er mer usikkert. Da skal du jo helst ha et par selvmordsforsøk på nakken….
For å gå litt videre: Skal vi se på sjamaner i tradisjonelle kulturer som sinnslidende? Er de egentlig behandlingstrengende? Dette har faktisk vært hevdet fra flere hold, men blir allikevel stort sett imøtegått av religionsvitere som har spesialisert seg på emnet. Mircea Eliade, f.eks. hevder at sjamaner verden over tvert imot er usedvanlig sunne mennesker sjelelig sett. Allikevel kan det virke som om den gale og sjamanen beveger seg innenfor noe av det samme sjelelige området.
Enda mer ekstremt: Er alle schizofrene i vårt samfunn egentlig sjamaner som har blitt satt ut av spill? La oss for å belyse dette se på forløpet i den typiske schizofrene krise:
Som hos sjamaner, begynner det hele med at den rammede isolerer seg fra fellesskapet. Ånder og syner manifesterer seg, bare at innen psykiatrien blir dette kalt hallusinasjoner og vrangforestillinger. Vedkommende opplever å bli transportert til alternative virkeligheter, bare at her heter det seg at pasienten ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. Det kan altså virke som at det er mange likhetspunkter mellom disse to tilstandene.

Allikevel er det mitt inntrykk at den schizofrenes opplevelsesverden har en mye mer privat karakter enn sjamanens. Begge beveger seg for eksempel i et slags mytologisk landskap, men det er som om den schizofrenes opplevelser ikke er gyldige utover hva han eller Hun strever med på det personlige plan.
En annen monumental forskjell er hvordan de to opplevelsene oppfattes av samfunnet rundt. Et ungt menneske som kommer i sjamankrise i et tradisjonelt samfunn vil alltid bli tildelt en innvier, en sjaman som selv har vært gjennom dette. Kommer den rammede gjennom, vil han kunne bli et dypt verdsatt og respektert medlem i nærmiljøet. Det er ikke tilfelle med den schizofrene i vårt samfunn. Disse opplevelsene har ikke noen verdi hos oss. Det er ikke noe vedkommende skal igjennom, men tvert imot rives tilbake fra. Det hele defineres som patologi, et rystende feilskjær, og må av den grunn først og fremst medisineres, kanskje for resten av livet.
Den schizofrene puffes altså ut i samfunnets periferi. Det er intet av verdi vi kan hente her. Blir det for plagsomt for omgivelsene, må vedkommende fjernes og medisineres.
Det er klart at det er fælt å være fylt med opplevelser som fører til at du blir behandla som en utstøtt. Ikke sant, vi er redde for de gale, og vil helst ikke ha dem hos oss. Men hvor mye ville disse menneskene profitere på å bli møtt av et samfunn som verdsatte det de opplevde? Jeg har selv erfart viktigheten av dette i mitt nærmiljø for noen år siden. En venn av meg, la oss kalle ham Morten, gikk i lang tid arbeidsledig og røyka dessuten heller mye dop. Vi ble bekymra for ham fordi han hadde perioder hvor han ikke virka helt klok. Han kunne for eksempel sitte i lange tider og mumle for seg selv, og utføre merkelige bevegelser med fingrene. Dame hadde han heller ikke. Så en dag var det et firma som oppdaga at fyren var litt av et datageni. Han endte opp i en høyt betalt stilling med reiser over hele Europa. All den psykotiske atferden forsvant, og kom så vidt jeg vet aldri tilbake. Jeg husker at han snakka høyt med datamaskinene og hamra løs på tastaturet i en helt vill fart. Og så endte det bra! En teknosjaman fant sin livsoppgave.

Helt ærlig: Jeg vet ikke hvor nær forbindelse det er mellom galskap og sjamanisme. Allikevel er jeg sikker på at det finnes folk som er satt ut av spill med medisinering og oppbevaring hos oss, som kunne ha fungert helt annerledes sosialt hvis de hadde blitt verdsatt for de opplevelsene de har, hvis de hadde hatt en sosial funksjon. Legg for øvrig merke til hvor lite verdsatte gamle mennesker er i vårt samfunn fra den dag de ikke er arbeidsføre lenger. På eldreheimer går det ofte fort nedover bakke av nettopp denne grunn.
Finnes det så ingen sektorer i det moderne samfunn hvor kreativ galskap blir verdsatt? Dette spørsmålet har fått meg til å se på de kreative yrkene med dette for øye. Kanskje er det her vi finner de moderne sjamanene, riktignok i lett forkledning. Forskning har faktisk påvist at det er større forekomst av galskap i slekter hvor mange befinner seg i kreative yrker. Det er også områder innenfor kunst som beveger seg inn i det samme opplevelsesfeltet som de gale. En moderne teori hevder at galskap kommer som en følge av en brist i det kognitive filteret. Dette er en funksjon i hjernen som filtrerer vekk unødvendig informasjon. De gale er rett og slett for åpne! Språket kan gå helt i oppløsning og ende opp som en strøm av klang assosiasjoner som ”å min kjære ære, sære, pære hva ær e?” Men slikt noe er jo faktisk sound poetry! (For et praktfullt eksempel på denne kunstretningen, søk på verdensveven etter Jaap Blunk. En skikkelig kreativ ”gærning”.)
Det er ingen tvil om at en kunstner har et mye større spillerom for akseptabel atferd enn alle oss andre. Det kan jeg observere i mine helt nære omgivelser: nemlig hos min kone, den kjente Turid Uldal (å, ja!). Hun liker å kle seg ekstremt fargerikt, og kan uten frykt møte opp i absolutt alle offentlige fora med sin eksotiske framtoning. Jeg tviler på at det tilsvarende hadde gått for en lærer å møte på jobb i bukse med et nesten blendende psykedelisk mønster.
Selv om vi i dag aksepterer mye fra en kunstner, har det ikke alltid vært slik. Det var mye lettere å bli innlagt for slikt på femtitallet. Dette fikk Kjartan Slettemark føle på nakken. I dette svarte tiåret, hvor sosialdemokratiene over hele Skandinavia jobba aktivt med å behandle og fjerne alle som var annerledes, fra tatere til byorginaler, bygdetullinger og eksentrikere, valgte Kjartan å bruke sin egen kropp som kunstobjekt. Offentlige dokumenter som har blitt frigjort senere, viser at det var konkrete planer om å tvangsinnlegge ham, men at de ikke torde, fordi han var for kjent i det offentlige liv. Slikt ville nok neppe skjedd i dag, hvor problemet snarere er at pleietrengende dessverre ofte ikke får den hjelp de trenger. Hadde han vært frisk eller gal i dag hvis staten hadde lykkes å tvangsinnlegge ham tro? Jeg bare spør.

Du skal ikke ha titta så lenge på bilder av sjamaner, før du oppdager at de også liker å kle seg nokså rart. (Det gjelder for øvrig også en del guruer. Osho, for eksempel (Takk til Deg, Sushma!)). De liker å oppføre seg rart også. Ta for eksempel Heyokaene, en type religiøs spesialist i Siouxsamfunnet. De gjør alt baklengs: Går baklengs, kler seg i sommerklær om vinteren og omvendt om sommeren, velsigner de de hater og så videre. De samme gjør aghoraene, en type indiske sadhuer. Sammenlign så dette med atferden til en schizofren fra Amerika:
”Carl” smiler når han har det dårlig, og smiler mest når han har smerter. Han gråter når han ser komedier på TV. Han blir sint når han møter rettferdighet og redd når noen roser ham. Han brølte av latter da han leste om et barn som ble brent i en tragisk ulykke.” Carl forklarte selv at han var kobla opp feil (”men du vil aldri finne nøkkelen.”).
Hvordan ville Carl ha hatt det hvis han bodde i et tradisjonelt Sioux samfunn?

Jeg vil nå våge å trekke noen foreløpige konklusjoner: Sjamanen kler og oppfører seg uvanlig fordi han har et mye åpnere kognitivt filter enn oss andre. Det gjelder også de schizofrene, men de kan ikke bruke dette i fellesskapet fordi de er sosialt isolert og nedvurdert. De skal medisineres og læres opp til å bli normale på nytt. For mange er dette sikkert nødvendig, men jeg er sikker på at noen diagnostiserte schizofrene ville ha kunnet fungere til gode for fellesskapet dersom de hadde blitt hjulpet igjennom og gitt den nødvendige respekt. Jeg tror også at det er mulig for noen få schizofrene i vårt samfunn å kunne fungere sosialt med sin disposisjon hvis de blir definert som kunstnere. Det er veldig spennende å se etter disse, for de er der, faktisk.
Et eksempel er improvisasjonsgitaristen Fred Frith, som jeg nylig så en film om. Han er en av de aller dyktigste sådan i dag, er enormt kreativ og har spilt med absolutt alle. I samtale opplever jeg ham som enormt vennlig og imøtekommende, et menneske som i ekstrem grad er sosialt integrert. Det er bemerkelses-verdig at han liker å komme en tid før han skal spille på et sted. Da undersøker han nøye lokalmiljøet, kontakter musikere og improviserer med dem. Det er en fantastisk scene hvor han improviserer på fiolin sammen med måkene ute på en strand. På et punkt er det som om måkene og han blir ett! Å se ham midt i den kreative prosessen er derimot noe helt annet. Vi får følge med ham til en jernvarehandel hvor han kjøper en masse dingsbomser for å ta med hjem. Så går han til angrep med disse redskapene på gitaren sin, og filer, slipper, hamrer og napper som en gal. Ja, hadde jeg bare sett sekvensene fra disse kreative utbruddene uten å ha sett det andre, ville jeg ikke vært i tvil. Fyren er klart alvorlig sinnslidende og trenger å bli innlagt øyeblikkelig. Jeg er ikke i tvil: Her har vi egentlig en klassisk sjaman i moderne forkledning.

En annen interessant ”case” finner vi i science fiction forfatteren Philip K. Dick. (1928-82) (Legg merke til årstallene, konspirasjonsteoretikere). Etter min mening er han en av vårt århundres viktigste forfattere fordi han har definert en grunnleggende følelse i det å være moderne: En uggen følelse av at ikke allting er som det er, at det er en skjult agenda et eller annet sted. Denne paranoide opplevelsen av at noen prøver å skjule noe for deg, går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet hans.

I I974 hadde Philip K. Dick en opplevelse. Han våkna opp midt på natta og fikk se en slags lysbildeforestilling som ble vist på veggen i soveværelset hans. Bilder fra hele verdens kunstproduksjon flimret forbi i rivende fart i flere timer. Han hørte også stemmer som snakka til ham. Dette skrev han ned og kalte det for ”Exegesen”. Disse notatene befinner seg fortsatt i etterlatenskapene hans, og er av et enormt omfang, mer enn ti tusen sider. Etter hvert kom han fram til at budskapene måtte komme fra en kunstig satellitt som var plassert i fast bane rundt jorda fra en fremmed sivilisasjon. Han kalte denne satellitten for VALIS, forkortelse for Vast Living Intelligence System.
Det finnes et nokså kort utdrag fra Exegesen i romanen med samme navn, utgitt i 1981, som et tillegg. Dette er bemerkelsesverdig lesning. Noe er klok og dypsindig filosofi, annet virker nokså forskrudd. For eksempel mener forfatteren at tida stoppa i året 70 i vår tidsregning, og at den ikke begynte å gå igjen før i 1974. Vi har altså 1904 år som aldri har skjedd, og året vi nå lever i skulle egenlig hva vært skrevet 129 og ikke 2004. Alle de mellomliggende årene er altså et resultat av det som i X-files gjerne kalles for False Memory Syndrome.
En annen meddelelse fastslår at hele universet er en illusjon. Vi ligger egentlig helt stille og mottar universet som informasjon. Men denne informasjonen er ikke hva vi tror den er, men tvert imot informasjonen om en Kvinnes død, den ene parten i et opprinnelig tvillingpar.

Det kunne ha vært fristende å komme med mange flere meddelelser fra Exegesen, men jeg velger å stoppe her. Exegesen gjennomsyres av en dyp og inderlig religiøs grunnstemning, og er etter min mening fullt på høyde med for eksempel Liber Al Vel Legis av Aleister Crowley. Dens meddelelser er også dypt respektert av dagens kaosmagikere. Spørsmålet mitt her blir: Er disse meddelelsene uttalelser fra et sykt menneske, eller en sjamanistisk visjonær?
Hvis vi skal definere Philip K. Dick som sinnssyk i denne perioden, må vi også forklare hva det kom av at han på mange måter hadde sin beste periode i disse siste åra av hans liv. Det var i denne tiden at han omsider slo igjennom som forfatter og ble internasjonalt anerkjent. Han hadde heller ingen problemer med å opprettholde kvaliteten i sitt forfatterskap. Jeg vil faktisk hevde at han skrev noen av sine aller beste bøker i denne tiden. Var Philip K. Dick en schizofren eller en slags innvidd på denne tiden? Jeg føler meg faktisk ute av stand til å svare på dette spørsmålet. Det kan virke som han var begge deler. Selv hadde han et uhyre reflektert forhold til det hele, og skrev mye om det. Kan schizofreni i enkelte tilfeller opptre i velgjørende former? Igjen er det vel klart at det var lettere å bære disse opplevelsene fordi de ble verdsatt og respektert i det litterære miljøet.

Denne artikkelen har ingen klar konklusjon. Til det er temaet for stort, og jeg opplever at jeg bare så vidt har berørt de nevnte problemstillinger. Dette skulle jeg egentlig ha forska mye mer på. Dette skulle egentlig vært en bok.
Det blir det ikke. La meg derfor bare nevne at mye annet burde også vært med. Hvilke likheter er det for eksempel mellom den psykedeliske opplevelse og nevnte tema? Det er også interessant at gudene ofte blir gale. Shiva blir en periode sinnssyk fordi kona hans begår selvmord. Det samme skjer med Hercules en periode, og med både Merlin og Cuchulainn i keltisk mytologi, men dette temaet får jeg muligens komme innpå i en senere artikkel.

Skal jeg komme med en konklusjon, må det bli dette: Gi plass til de som er annerledes i nærmiljøet ditt. Her kan du også komme i godt selskap. Det er felles for både Shiva og Jesus og Dionysus at de omgir seg med samfunnets utskudd og gale. Shivas gjeng: Vampyrer, spøkelser og alskens demoner. Jesus: Syndere, tollere og falne kvinner. Dionysus med horer og fyllebøtter. Gakk hen og gjør likeså.

¤