I dette, som jeg håper skal bli en serie artikler, ønsker jeg å belyse et knippe av symboler som knytter seg omkring den Store Gudinna. Da dette vil bli svært omfattende, velger jeg å begrense meg til symboler som kan føres helt tilbake til den såkalte paleolittiske revolusjon, som fant sted for ca. 20 000 år siden. De fleste religionshistorikere vil nok snøfte nå, og hevde at det er helt absurd å mene at et religiøst system kan være så gammelt. Jeg sier meg enig i dette. Det blir selvsagt kvasivitenskapelig å forsøke å dokumentere en kontinuerlig tradisjon så langt bakover. Det er ikke i ytre overleveringer den Gamle Religionen manifesterer seg. Det er et indre anliggende, en indre bølgelengde. Jeg vil hevde at disse symbolene lever og kan kontaktes gjennom det kollektivt ubevisste. Hva mener jeg med det? Vi kan her ta utgangspunkt i hjernen. Nervecellene er ikke bare basis for bevisste følelser og tanker. Hjernen styrer også kroppslige prosesser som er ubevisste, for eksempel stoffskifteprosessene, og mellom disse to polene ligger et mellomområde: Pusten. Den kan kontrolleres, men bare delvis. Det er noe utenfor vår kontroll som puster i oss! Det er min mening at det er her det kollektivt ubevisste befinner seg. Det er fristende å sitere C.G. Jung: "For å personifisere det ubevisste kan vi tenke oss et kollektivt menneskevesen som har i seg egenskapene fra begge kjønn, som transcenderer både barn og gammel, fødsel og død, og som har til sin disposisjon erfaringer fra en til to millioner år. Et slikt vesen ville være … en drømmer av eldgamle drømmer … Det ville være i besittelse av en levende fornemmelse for rytmene i vekst, blomstring og oppløsning." (The Collected Works of C.G. Jung, VIII, s. 673). Aner vi oss innover i disse mørke dypene, kan vi fremdeles komme i kontakt med Gudinna og hennes symboler. Hun har sovet i noen tusen år nå, for det meste, men kommer igjen flytende opp til de av oss som er villige til å lytte oss inn på hennes bølgelengde.

Jeg har lyst til å begynne med å fortelle om mine første opplevelser med huler. Da jeg var liten, pleide vi å leke på et sted i skogen som heter Steilås. Det er i Porsgrunn, og her er det flott utsikt over Hydro, en hel by av piper, som spyr ut forurensning, og durende maskiner. Fine solnedganger får vi av sånt. På to steder her går det sprekker inn i jorda. For voksne er det ikke mulig å komme inn her, men barn klarer å presse seg gjennom. Et stykke framover og nedover vider det hele seg ut, og plutselig står vi inne i et nokså smalt, men også ganske høyt og dypt rom. I den ene enden er det en stor kampestein som kan minne om et alter. Det er som å stå inne i et tempel. Dette rommet kalles for Edderkopphula, for opp langs begge veggene er det tett i tett med edderkopper, så store at hvis du knuser dem, kan du høre at det knaser. Her inne er det kjølig og litt fuktig, og fjellet rundt oss gir oss en følelse av å være trykket sammen.

Den andre hula er det enda vanskeligere å komme seg inn i. Vi må åle oss gjennom en enda trangere passasje, og det går rykter om at dypt der inne er det et stort rom hvor det befinner seg en ekte sjørøverskatt! Dit kom vi aldri, for den ene gangen vi prøvde ble vi overraska av verdens største edderkopp som vokta inngangen. Den hang i nettet sitt nøyaktig i midten av tunnelen, og var så stor at jeg som krøp først, satte i et høyt skrik og styrta ut igjen. Siden var det ingen som torde å passere den. (Hvilken praktfull manifestasjon av Gudinna i skikkelse av Arachne!)

I disse barndomsminnene lever tre temaer som er gjengangere i legender og eventyr om huler: Nemlig at de er en slags helligdommer, at det er skjulte skatter der inne, og at en terskelvokter må passeres for å komme dit inn. Jeg skal her ta for meg alle disse temaene.

Huleboere har vi alle vært. Her tenker jeg ikke historisk, men på vår mest intime og opprinnelige grunnopplevelse; våre første 9 måneder som foster inne i mors livmorshule. Og først når vi blir født, krabber vi ut i dagens lys. Det er derfor naturlig for oss mennesker å oppleve hula som en livmor. Et frøsted der liv oppstår. En bevegelse fra det varme beskyttende mørket mot det åpne manifesterende lyset. Fra det flertydige ubevisste til det klare, men også begrensende bevisste. Fra Orouboros, slangen som biter seg selv i halen, til Apollon, guden for bevisst tenkning. Fra alle symbolers symbiotiske enhet til atskillelse og splittelse.

Tibetanerne har en interessant hulelignelse. De forteller at mens vi vandrer i den åndelige verden en tid før vi blir født, oppdager vi en dag en hule. Nysgjerrig begynner vi å krabbe inn i den. Etter hvert blir den trangere og trangere, og til slutt sitter vi helt fast! Det er bare fem små åpninger vi kan se gjennom, og det er de fem sanser. Kroppen er altså et fjell med fem åpninger, og sjelen er fanget i fjellet, tvunget til en enhet den ikke ønsker. Dette uttrykker selvsagt en patriarkalsk grunntanke, nemlig at kropp og sjel er fiender. Mytologisk uttrykkes dette med at Slange og Fugl kjemper mot hverandre. Dette fiendskapet kan historisk sett spores tilbake til det gamle Mesopotamia. Det er ikke den Gamle Religionens vei. Vi forsøker å gjenforene slange og ørn.

Inderne er et annet folkeslag som er opptatt av huler. Deres klassiske templer er alltid en representasjon av verdensfjellet som befinner seg i midten av kosmos. Templenes indre er dermed en slags huler. For at du skal få en følelse av å være inne i fjellet, er søylene her nokså korte, og de buler litt ut på midten som om de har problemer med å holde på vekten av fjellet ovenfor. Når du vandrer inn mot midten, kommer du tilslutt inn til det innerste rommet. Garbha Grihya heter det, sanskrit for livmorsrommet! Å besøke et indisk tempel skal nemlig gi en opplevelse av å bli født på ny, fra Fjellgudinnas skjød og ut i verdens lys.

Denne sakrale hulesymbolikken er svært, svært gammel. Ja, den går helt tilbake til steinalderen! Som et eksempel kan vi ta for oss det hulekomplekset som heter Troís Frères, og som ligger i Frankrike. Troís Frères betyr tre brødre på norsk, for som vanlig ellers var det barn, små og nysgjerrige som de er, som oppdaget dette. Troís Frères viste seg å inneholde en hel serie av ganger og rom innover og innover. Her finnes ikke spor av at noen har bodd, men overalt på veggene er det malt bilder av dyr, abstrakte mønstre, håndavtrykk… Tenk deg hvordan det har vært å krype innover her, bare med lyset fra en brennende tyrigren. Oppdage at det er bilder overalt her. Skremmende og hellig på en gang må det ha vært. "Struck by beauty, gripped in fright" - skrekkblandet fryd. Tilbake til mørket og enheten. Og tilslutt etter å ha klatret et stykke nedover; det innerste rommet. Her danser det et dyremenneske! Et hjortemenneske. Dyrenes vokter, kanskje? Vi kan bare gjette, for det er så lenge siden. Selv tror jeg at disse menneskene har opplevd det samme som inderne i dag. De har krabbet innover i Fjellmoderens livmor, møtt en innerste opplevelse, for så å bli født på nytt ut i dagens lys.

Det blir på mange hold hevdet at steinalderens hulehelligdommer først og fremst var steder der mennene bedrev jaktmagi. Det er mulig det, men det finnes detaljer her som kaster et annet lys over helligdommenes religiøse funksjon. De dyrene som representeres er ikke nødvendigvis typiske jaktdyr. Reinsdyr, som var det mest vanlige å jakte på, er for eksempel så å si aldri avbildet. Løver er derimot ofte avbildet, til tross for at de ikke ble jaktet på. (Gjerne rett innenfor åpningen, som terskelvoktere). En annen interessant detalj er at maskuline symboler gjerne befinner seg nær inngangen, mens feminine symboler er typiske for de sentrale deler av hulekomplekset.

Det er etter min mening naturlig å oppleve hulene som den Store Gudinnas Livmor. Ut fra Henne fødes det krypende og løpende og kravlende og dansende og jublende dyrelivet. Fra Hulas enhet strømmer livets mangfold ut. Kanskje har det vært sjamaner som til bestemte tider har utført ritualer der inne for periodisk å sikre mangfoldets videre eksistens. Slike ritualer foregår den dag i dag, for eksempel hos Desana-folket i Amazonas. Hos disse er en av oppgavene til sjamanene å krabbe inn i bestemte huler, for der å komme i kontakt med Dyrenes Herre (Vaímahsë). De forhandler om at et visst antall dyr kan drepes mot at et visst antall mennesker dør som en del av avtalen. Her inne, i "klippehusene", henger alle kommende dyr i tykke klaser og venter på å bli født. Det er farlig å dra inn hit, for her befinner alt seg, sykdommer også. Igjen dukker hula som Livmor opp, men her i moderne tid.

Det var litt om Hula som helligdom. Men i hulene skal det også være skatter som blir bevoktet. Dette dukker overalt opp i eventyrene. Ta for eksempel historien om Ali Baba og de førti røverne. Mens Ali Baba er ute i skogen for å hogge ved, må han gjemme seg oppe i et tre for noen skumle røvere. Mens han ser på, går anføreren bort til en klippevegg og roper: "Sesam, lukk deg opp!" og så åpner fjellet seg, og der inne er det hauger med gull og juveler.

Her er vokterne 40 skumle røvere, og da må jeg med en gang tenke på Gjest Baardsen, kanskje Norges mest berømte og sagnomsuste tyv. Han levde på begynnelsen av 1800-tallet, og etter sigende rømte han hele 57 ganger fra forskjellige arrestlokaler og straffeanstalter. Det går mange historier om forskjellige huler hvor han gjemte skattene sine. Etter sigende skal han for eksempel ha gravd ned en skatt på Kalfarsiden i Bergen overfor Store Lungegårdsvann. (Kanskje det er på tide å dra på skattejakt en dag?)

En annen berømt skatt skal ligge begravd langt inne i Dollsteinshulen på vestsiden av Sandsøy på Sunnmøre. Her fører en åpning inn til fem romslige kamre gjennom trange ganger. Hele hulen er nesten 200 meter lang, og innerst inne finnes en liten illeluktende dam. Her er fantastisk dekorert med dryppsteiner, og lytter man skal det kunne høres en sakte skvulpen av bølger. Skatten skal ligge begravd et sted bakenfor denne dammen, men den er bevoktet, må vite! Nemlig av draugen Dollr! Så bare pass deg!

Helt til slutt vil jeg gjerne si litt om indre huleopplevelser. Henrik Wergeland forteller at han som barn var på vandring ute i skogen. Da opplevde han på et gitt sted at fjellet åpnet seg for ham, og der inne var det fullt av gullskatter. Jeg har selv hatt en lignende opplevelse som barn. Vi pleide da ofte å leke i et nedlagt steinbrudd. En kveld jeg var der alene, oppdaget jeg plutselig en åpning under en kampestein. Her krøp jeg inn, og oppdaget at den etter hvert videt seg ut til en lang og mørk gang. Jeg gikk innover. Rundt en sving skimtet jeg lys, og jeg hørte en dur som om noen arbeidet der inne. Da jeg forsiktig tittet inn, skimtet jeg noe som lignet på små dverger, men da ble jeg redd og sprang hjem. Den kvelden lå jeg i senga og var sinna på meg selv for at jeg mistet motet slik. Jeg bestemte meg for å undersøke dette grundig så fort jeg våknet. Men… jeg fant aldri dette stedet igjen. Så sterk hadde denne opplevelsen vært, at det var først da jeg ble voksen at jeg skjønte at det hele måtte ha vært en drøm.