|
__________________________________________________________________________
Lammas er den første av tre
høstfester. Vi opplever fremdeles sommer, men solen er synkende, kveldene
kjøligere og mørkere, og vi har kommet til tiden da det første kornet
rituelt blir høstet og ofret. Fra gammelt av utføres det fruktbarhetsritualer
rundt Lammas for å sikre resten av avlingen og en rik høst.
__________________________________________________________________
Alt dette
og mer til får vi vite om vi leser en hvilken som helst bok eller nettside
om Wicca. Vi får vite at Kornguden gir sitt blod til landet og dør,
ofret for å sikre landet og folket fruktbarhet og overlevelse, og vi
utfører gjerne et rituelt drama med elementer som sigd, korn og en mann
under et tørkle. Men hva er opprinnelsen bak denne sabbaten? Hva skjer
hvis vi letter litt på det tørkleet, hvem ligger så der - egentlig?
Lugh, står det kanskje i boken din. Men er nå det riktig?
Lammas
er et anglo-saksisk ord som betyr brødmesse; loaf-mass. Dette er en
kristen betegnelse på festlighetene som ble holdt i forbindelse med
høstingen av det første kornet. Det er altså det Britiske øyriket vi
må skue til for å finne opprinnelsen bak denne feiringen. Vi finner
nemlig ingen tilsvarende skikk i Norden. Det irsk-keltiske ordet for
samme feiring er Lughnasadh. Den vanligste oppfatningen er at
den kristne høytiden Lammas, som involverte kirkelig alter-velsignelse
og ofring av brødet bakt av det første kornet, er kirkens dekkoperasjon
for å skjule den hedenske Lughnasadh. Lughnasadhs adoptivfar, så og
si. Lughnasadh har sitt navn fra den keltiske ild- og jordbruksguden
Lugh ('the bright, shining one'), og betyr 'Lughs minnefest'. Han er
også kjent som Lugh Lamfhada;'Lugh den langarmede'
- dette referer til hans våpen spydet og slyngen - og som Samildánach;
'the many-skilled'.
LUGHNASADH
FOLKLORE
Høst-skikkene og ritene kom som perler på en snor mellom Lammas og Høstjevndøgn;
fra høstingen av det første kornet og til hele avlingen var i hus. Dette
ble feiret med en gedigen høsttakkefest nærmere høstjevndøgn. De lokale
skikkene og tidspunktene for dem kunne variere en del, men den irske
Lughnasadh var en årlig festival som varte ca. 14 dager i overgangen
juli/august. Med kristendommen falt selve Lughnasadh mange steder på
den første søndagen i august. Det var tiden for de helt store sammenkomstene
av stammene, markeder, konkurranser og leker. The High King of Tara
var tilstede; kontrakter ble inngått og tvister
avgjort ved dom; sportlige konkurranser ble holdt; kjøp og salg av husdyr,
smykker og klær; og det hele ble omgitt av et frodig virvar av musikk,
gjøgleri og markedsstemning. Folk kom langveisfra og sov i åpne hus
og låver, og den løsslupne stemningen fra Beltane, Lughnasadhs kvart-motpart,
lå tykt over markedene. Også her var det vanlig å finne seg seksualpartnere
for en natt eller tre - noen steder kalt 'Lughnasadh brothers and sisters'.
Dette var også tiden for å inngå håndfestelser; et prøve-ekteskap
med gyldighet på et år og en dag. Disse ble inngått ved at de to partene
ga hverandre hånden gjennom et hull i en treport eller en stein. Hvis
man ved neste Lughnasadh ønsket å oppløse ekteskapet, stilte man seg
rygg mot rygg og gikk hver sin vei, mot syd og nord.
(Odinsteinen ved Stenness på Orknøyene var en slik håndfestelsestein,
hvor man inngikk 'the vows of Odin'. Her førte man også nyfødte
barn gjennom hullet for å sikre dem godt helbred.) Disse håndfestelsene
ble kalt 'Teltown marriages', etter Tailtiu, Lughs fostermor (mer om
dette nedenfor) og kan ses som en parallell til Beltanes 'greenwood
marriages'.
Disse 'Lughs
Games' og 'Lammas Fairs' ble holdt helt opp til 1169, og fikk en oppblomstring
igjen sent på 1900-tallet. To Lammas Fairs i Skottland og på Orknøyene
har derimot overlevd ubrutt helt til vår tid, og sperrer fortsatt gatene
den første helgen i august.
Meteorstormene
Perseidene som ses på nattehimmelen på denne tiden blir fremdeles kalt
'The Games of Lugh' i Irland.
LUGH,
LLEW, BALOR, TAILTIU, GORONWY
Lugh var en av hovedgudene fra guderasen Tuatha Dé Dannan ('The
tribe of the goddess Dana'), selv om han var halvt Fomor. Han var en
typisk beskytter av byer, og hans langt-rekkende påvirkning i det keltiske
riket ses i bynavn som Lyons i Frankrike og Leiden i Holland.
I følge mytene
drepte Lugh sin morfar, fomoren Balor, ved å kaste spydet sitt
i Balors øye. Balor er samme gud som Bel, hedret ved Beltane, og sies
å personifisere sommersolen.
Lughs fostermor
var Tailtiu, og det er her den første åpenbare mistolkingen springer
oss i øyet - det var nemlig hennes død det irske folket mintes
ved Lughnasadh, ikke Lughs. Hun døde etter strabasene ved å klargjøre
et område for jordbruk, og Lugh æret henne med de store 'funeral games'
ved Lughnasadh. Området hun klargjorde ble oppkalt etter henne; Teltown
Kells - derav tilnavnet 'Teltown marriages'.
Robert Graves,
i 'The White Goddess', hevder at dette er en langt nyere tradisjon,
og at den opprinnelige vaken var over den ofrede Lugh. Jeg har derimot
ikke funnet noen andre kilder som støtter denne teorien. Derimot finner vi spor av en 'gud-som-dør-og-gjenoppstår'-myte
i The Mabinogion, hvor vi leser om Lughs walisiske motpart, Llew
Llaw Gyffes. Llew, hvis navn betyr 'Bright Lion with the Steady
Hand', blir drept og dermed forvandlet til en ørn. Han kommer tilbake
til gudeskikkelse ved hjelp av sin onkel Gwydion.
Det var Llews
kone Blodeuwedd som fikk ham drept, ved sin elsker Goronwys
hånd.
Det er likevel
ingen tydelige paralleller til høstoffer eller den svinnende sol i mytene
om Llew.
CROM DUBH
Disse parallellene
finner vi derimot i mytene om Crom Dubh (forøvrig en kjent skikkelse
for lesere av Conan!) - 'the Dark Bowed One', også kjent som Crom Cruiach;
'the Bowed One of the Mound'. Et tidligere navn på denne guden er Cenn
Cruiach, som betyr 'the Lord of the Mound'. I Book of Leinster omtales
han som 'the chief idol of Ireland', materialisert i en gigantisk, gullbelagt
bauta på sletten Magh Sléacht (The Plain of Adoration), og omgitt av
tolv mindre steiner.
Rannach Crom Dubh
Crom Dubh
omtales som 'The Porter-God of Harvest', og var en av Irlands viktigste
guddommer; jordbruksguden som kontrollerte avlingene. Den siste søndagen
i juli blir fremdeles kalt Domnach Crom Dubh; 'Crom Dubh's sunday',
og blir markert med en spektakulær pilegrimsferd til et fjell som tidligere
ble forbundet med ham; Croagh Patrick. Som dette navnet antyder, har
St. Patrick overtatt Dubhs plass. En av legendene om ham forteller at
St. Patrick ødela gullsteinen og 'drev demonene ut av Crom Dubh og gjorde
ham til en venn av helgener'. Det var en alminnelig Lughnasadh-skikk
å samles på fjelltoppene, og Crom Dubh hadde to distinkte helligdommer
på slike fjelltopper, men den populære pilegrimsferden er i dag en skikk
kledt i kristen drakt.
 Selv
om Lugh var den som hadde gitt navn til Lughnasadh, og selvsagt var
fremtredende under festlighetene, var det Crom Dubh som var sterkest
assosiert med denne årstidsfesten. I følge legendene luter han seg under
den tunge vekten av kornnek, som han bærer med seg fra underverdenen
og opp til menneskene. Der har han regjert sammen med gudinnen Aine,
og kommer opp i denne verden ved Lughnasadh for å overrekke hennes barn
til menneskene - det første neket, personifisert i 'the golden corn
child, Eithne'. En annen legende forteller at han ble begravd til halsen
i tre dager ved Lughnasadh, til innhøstingen var kommet i gang og sikret.
 Crom
Dubhs andre helligsted er Rannach Crom Dubh, Irlands største
steinsirkel bestående av 113 megalitter. Den stammer fra ca. 2500 før
vår tidsregning, og er bygget slik at den tar imot strålene fra soloppgangen
på Lughnasadh og solnedgangen på Samhain. Det er ved disse to høytidene
vi finner spor av kulten rundt Crom Dubh. Rannach er bygget som
en lukket steinsirkel, og man mener i dag at den har vært brukt som
innhegning til okser som skulle ofres ved brann, antageligvis ved Samhain.
Oksen var et substitutt for Crom, som ved Samhain - kelternes nyttår
- ble ofret; ".the old year sinking to his knees, his huge weight falling,
in fire and smoke, to the winter underworld..." (Michael Dames*).
Oksen ble ansett for å være udødelig, og derved komme tilbake, for igjen
å bli ofret på nytt neste år.
WICKER
MAN?
Et annet innslag i sabbatsritualet ditt er kanskje en korndukke, og
brenningen av denne - guden som ofres. Jeg er vel ikke alene om å ha
et bilde i hodet av at dette er en eldgammel skikk. Vel, ingen klare
spor av den funnet i det britiske øyriket,
i hvert fall. Korndukken var riktignok sterkt til stede, men først ved
innhøstingens slutt - ved 'the Last Sheaf rituals' og 'Harvest Home',
den store høsttakkefesten nærmere høstjevndøgn. Etter hvert som innhøstingen
fremskred ble kornets ånd jaget inn i det gjenværende kornet, for til
sist å bli ivaretatt i form av en korndukke laget av det siste neket.
Under ulike lokale skikker ble dukken bragt til enten hovedhusets yttervegg,
kjøkken-ildsted, eller landsbykirken, hvor den hang til neste såtid
ved Imbolc. Disse 'Last Sheaf'-skikkene finner vi mange steder i Europa,
men felles for dem alle er at dukken er av feminin art, og at den overvintrer
for å bevare 'the spirit of the corn' til neste sesong.
Noen hevder
derimot at det har vært tradisjon for å brenne korndukker ved Beltane.
HVEM DREPTE
KORNET?
Hvis jeg nå har gitt deg et klart inntrykk av hvem som er den ofrede,
har jeg gjort noe feil. Linken mellom vår Lammasfeiring og det opprinnelige
høstofferet er nemlig ganske obskur. Vi kan jo prøve å nøste opp trådene:
At det er
Lugh som ofres, avskriver vi - alle historiske kilder forteller oss
at det er Tailtiu som hedres ved Lughnasadh. Er det heller Balor,
ilden og lyset fra Beltane, som er den ofrede - sommersolen
som drepes av høstsolen, personifisert i Lugh? Eller er det Llew;
lysguden som drepes av den mørke Goronwy? Et annet viktig element i
offergud-myten, er den hellige foreningen med Landet, i form av en gudinne.
Dette finner vi først og fremst hos Crom Dubh, for hva er ikke
den rituelle begravelsen av ham, annet enn et offer og en
forening med Gudinnen/jorden? Han ble hedret ved Lughnasadh og Samhain,
og var gjenstand for en offerkult . I følge
kristne kilder var det ikke bare okser som ble ofret til 'den mørke,
krokete', men mennesker også.
Enkelte tolker
også drapet på kong William Rufus av England dithen. Han ble drept av
en pil i New Forest 2.aug. år 1100, mens han var på jakt med følget
sitt. Rufus var forhatt av kirken fordi han åpent gikk ut som hedning.
At blodet hans i tillegg fikk dryppe fritt på marken fra likbåren hans,
og at han ble begravd uten kristne seremonier, har fått mange til å
tolke drapet som et Lughnasadh-offer. Andre avskriver dette som en heller
fargerik tolkning.
Kanskje vi
må gå til folkediktningen for å finne vårt høstoffer. En irsk tradisjonell
ballade assosiert med Lughnasadh forteller om tre menn som setter seg
fore å drepe John Barleycorn; personifiseringen
av byggkornet. De dreper og begraver ham i marken ved såtid, men etter
en stund kommer hodet hans opp igjen, og skjegget hans begynner å vokse.
Ved innhøstingstid har hele mannen kommet opp igjen, og de tre kutter
ham ned ved knærne med sigder, ruller ham rundt, binder ham, spidder
ham med høygafler, og maler ham til pulver mellom to steiner. Men overleve
gjør han - i ølet! "John Barleycorn proves the stronger man at last
by sentencing drinkers to an eternity of empty pockets and hangovers",
som Cooper/Sullivan* så treffende beskriver det.
KONKLUSJON
- ELLER MANGEL PÅ SÅDAN
Så hva kan vi konkludere med? Ikke stort, sier du kanskje. Men med et
så rikt kildemateriale som vi finner i de ulike høst-skikkene - og husk,
jeg har bare skrapt overflaten av det som finnes, og i tillegg holdt
meg utelukkende til de britiske øyer - så kan vi trygt si at vi har
mer enn nok stoff til å veve våre egne tradisjoner, inspirert av de
gamle og av det som faller oss naturlig og tiltaler oss. Lammas fremstår
som en frodig potpurri av lokale skikker og innehar et vell av inspirerende
mytologisk materiale. Det er bare å forsyne seg. Selv om jeg må innrømme
at jeg fremdeles sitter og klør meg i hodet og lurer på hvem pokker
den EKTE kornkongen er - om det noensinne har vært en.
*Kilder:
Michael Dames: Mythic Ireland
Cooper/Sullivan: Maypoles, Martyrs and
Mayhem
J&S Farrar: A Witches Bible Complete
Relatert artikkel:
Rituale: Heks alene - Lammas
|
