Innledning.
Et mysterium alle vil støte på under et fordypet studium av verdens mytologier, er motivenes universelle og globale karakter. Hvordan skal man forklare det faktum at to eller flere kulturer som umulig kan ha hatt noen kontakt med hverandre produserer nærmest identiske symbolske strukturer? En mengde eksempler på dette kan gis. Innledningsvis vil jeg bare gi ett:

Vi er vel godt kjent med Yggdrasil, det paganistiske Nordens livstre. I toppen av Treet sitter Hræsvelgir, en ørn som lager vind med vingene sine, og i bunnen gnager ormen Nidhogg på røttene. Tilsvarende beskriver gammel iransk religion Saena treet (Simurgh på persisk.) Saena er en stor falk som sitter i toppen av treet. Ved at den slår med vingene, spres frøene ut over verden. I bunnen gnager en frosk på treets røtter!

Aztekerne hadde også et lignende tre, nemlig ”Treet i Midtens Sted” Det står på ryggen av en kaiman eller alligator, og i toppen sitter Quetzalfuglen med sin praktfulle fjærdrakt. Her er lokale ulikheter, men grunnstrukturen er så lik at det er vanskelig å la være å spekulere over en delt opprinnelse. Mellom vikingene og aztekerne? Øøh ... von Däniken neste, liksom.

Hva gjorde laboranten da han kom til labyrinten?
Han gjorde nettopp det vi ikke skal, for det er ikke mulig å forstå den klassiske labyrinten uten å ha gått den! (Hva sa du? Har du ikke gått den? Da får du lage en, eller i hvert fall bruke en blyant og føle at du er veldig liten. Se tegning)

Bemerk først at dette ikke er en labyrint du går deg vill i. Det er en en-kurs (unicursal) labyrint. Her gjelder å stole på at veien du går er riktig uansett. Når du med friskt mot begynner å gå veien ganske raskt medsols i spiral inn mot sentrum. Men så går plutselig alt galt. En widdershins dreining plasserer deg plutselig helt ute i periferien. Her gjelder det å ha tro på seg selv og den veien du valgte å gå! Så går det vekselvis medsols og motsol, og til slutt er du inne i det innerste hellige rommet i midten. På vandringen passerer du kanskje andre, og det kan virke som om dere er svært nærme hverandre. Men i virkeligheten går dere hver deres vei og er på helt forskjellige steder i prosessen.

Labyrinten blir altså i praksis et symbol som handler om å holde ut og stole på sin egen vei gjennom alle livets omdreininger og overraskelser, kanskje også opplevelsen av ensomhet i fellesskap. Veien du går er jo bare din egen. Det er lett å glemme det, særlig hos oss hvor det er så vanlig å jobbe tett sammen.

Hva møter du i sentrum av labyrinten? Det må du antagelig oppleve selv, men mitt forslag er at du møter Minotauren. Jeg skal straks forklare hvorfor jeg mener dette.

Nok et universelt symbol.
Som med Livstreet, er det overraskende hvor stor spredning dette symbolet har. Du finner det både i Europa (det er mange i Sverige) og i India. Og så har hopi indianerne sin identiske variant. (Igjen skulle man tro at det var jevnlige ruteforbindelser mellom Europa og Amerika lenge før Columbus, noe ingen seriøs forsker ville finne på å hevde

Den klassiske labyrinten knyttes tettest til Kreta. Dette i så sterk grad at det tjente som nasjonalt symbol. Det var vanlig å putte den på mynter derfra så tidlig som 1000 f.Kr. Dette refererer selvfølgelig til den berømte labyrinten til kong Minos på Knossos.

Labyrint betydninger.
En nøkkel til hvordan labyrinten har vært oppfatta under middelalderen finner vi i Irland. I nærheten av Hollywood, County Wicklow, var det i 1908 en gjeng på jakt etter en røyskatt. Den endte sitt liv under en stein, men da de vendte den for å komme bedre til, ble det oppdaga at det var rissa en labyrint under den.

Her er nok et eksempel at omstendighetene omkring et viktig funn forteller noe om hva det handler om. En magisk jakt fører til en labyrint! Kanskje det kunne være en idé å kontakte røyskatten på det indre planet for å høre hva den kan si om labyrinten?

Forskerne var lenge av den oppfatningen at Hollywood steinen var fra neolittisk tid, men så gikk det opp for folk at den befant seg på en pilgrimsvei, som gikk fra Hollywood til det berømte klosteret i Glendalough i Wicklow fjellene. Den blir dermed et symbol på pilgrimens vandring mot et hellig sentrum. I middelalderen kunne vandringen av
en labyrint erstatte en lengre ferd til et hellig sted, hvis man ikke hadde så god tid. I Chartres befant det seg for eksempel en stor labyrint som ble brukt slik. Den skulle man vandre på knærne, beregna tid ca 3 timer.

Pilgrimsferder er forresten slett ikke bare et kristent fenomen. Slikt bedrives over hele verden, også blant paganister. Huichol indianerne følger årlig en mytisk hjort tilbake til Wirikuta, landet der de engang kom fra. Jeg skal komme tilbake til dette i slutten av denne artikkelen.

Det finnes en annen labyrint i Irland som forteller oss noe interessant. Den befinner seg i et gårdshus i Castletownroche, County Cork. På 1790 tallet kollapsa golvet mens folk dansa på det. Da et nytt golv ble konstruert der, ble det bygd inn en labyrint i det.6 En labyrint kan altså binde og beskytte.

Disse funksjonene reflekteres i alle de alternative betegnelsene vi finner på labyrinten. Pilgrimsaspektet møter vi i betegnelsen ”Chemin de Jerusalem” (Veien til Jerusalem), og det beskyttende aspektet i betegnelsen Trojaborg.

Labyrinten på Knossos.
Ordet labyrint er av kretansk opprinnelse, og henspiller på labrys: En dobbelt øks, som ble knytta til Dronninga.7 Denne går tilbake til førhistorisk tid, men vi har et forholdsvis rikt bildemateriale som viser at den har hatt en viktig rituell betydning. Min oppfatning er at den symboliserer stigende og synkende måne og / eller en sommerfugl. (Overgangen fra larve til sommerfugl er et viktig innvielsessymbol og kanskje den mest totale forvandling naturen kan framvise)

Det er nå nødvendig å ta et dykk ned i mytekretsen omkring kong Minos og labyrinten hans. Minos er et av de tre barna som Zevs fikk med Europa, som var en fønikisk Prinsesse. Han var altså en halvgud. Under et offer til Poseidon, steg en vakker hvit okse opp av havet. Det var havgudens ønske at denne skulle ofres, men det makta ikke Minos. Til det var oksen for vakker, så den ble sluppet løs i kongens hjord. Men dermed påkalte kongen seg gudens vrede. Zevs planta nå et unaturlig begjær i Pasiphaë, øyas Dronning. Hun fikk oppfinneren Daedalos til å bygge en kunstig hul ku. Inne i den gjemte Hun seg, og så endte det med at oksen kom og bedekte Henne. Når den tid kom, fødte Hun et barn, men det var bare et halvt menneske. Øverst var det en okse. Denne skjenselen ønsket kongen å gjemme bort. Derfor fikk han Daedalos til å bygge et stort slott, som også var en labyrint. Her gjemte han Minotauren.

Så spoler vi litt framover. På grunn av at athenerne hadde drept Pasiphaës sønn Androgeus på urett vis, ble de dømt til en hard straff. Hvert 9. år måtte athenerne sende 7 jomfruer og syv menn inn i labyrinten hvor de ble drept av Minotauren. Dette fikk helten Theseus nyss om, og han bestemte seg for å ordne opp i denne skjenselen. Han dro med de 13 andre, men da han kom til Kreta, fikk Minos’ Datter Ariadne se ham, og Hun forelska seg i ham på flekken. Hun ga ham et snøre så han ikke skulle gå seg vill i labyrinten. Dermed lyktes Theseus i både å drepe Minotauren og finne veien tilbake gjennom virvaret av ganger.

Tolkning.
Det er for meg naturlig å tolke denne myten som en fordreining av en mer opprinnelig myte. Her er mange dobbeltbunner. I samleiet mellom Pasiphaë og den hvite Oksen er det mer enn antydet at dette dreier seg om et hieros gamos (et Hellig Bryllup) mellom den Horna Guden og Dronninga (landet). Et tilsvarende rituale ble utført i India i vedisk tid. I ashvameda ritualet fulgte en flokk prinser en hvit hingst hvor den enn dro i et helt år. Så ble den ofra, og etterpå kom Dronninga og gjennomførte et symbolsk samleie med den.

Det neste leddet i tolkningen av denne myten henter jeg fra en drøm jeg hadde. Her ble jeg ført til en hule av en praktfullt bemalt og naken australsk urinnvåner. Det var et dypt og oppriktig vennskap mellom oss. Med et stengte han en dør bak meg, og jeg befant meg lokket inne i en stor, mørk hule. Jeg visste at Minotauren var her et sted, men hvor?

Det var først flere år senere at jeg forsto at denne drømmen ikke dreide seg om et forræderi, men tvert imot om en innvielse. Minotauren blir her nok en manifestasjon av den Horna Guden. (Det er for øvrig funnet flere fast monterte vielses horn (horns of concecration) over hele Kreta som peker mot denne tolkningen.) Temaet med horna guder er forresten nok et universelt og globalt fenomen. Således blir guddommelighet i Mesopotamia markert med horn, og horna guder og ånder i Afrika kunne man skrive en hel bok om. Det var vanlig å avbilde Alexander den store med horn, og selv Moses utstyres ofte med dette idet han stiger ned fra Sinai berg med de ti bud. Til og med i Koranen finner man horn, nemlig som en ærestittel.

Kanskje har innvielsen vært markert med en jakt gjennom hulas labyrintiske ganger mot et sentrum. Ved å drepe Minotauren dreper den innvidde også seg selv gjennom mytisk identifikasjon, for så å gjenoppstå i et nytt liv. At dette ritualet skulle gjennomføres hvert niende år er også interessant. Tallet 9 representerer jo mangfold i enhet, og vender alltid tilbake til seg selv. (Prøv selv: 9 x 2 = 18. 1+8=9. 9x3=27. 2+7=9 osv.) Syvtallet gjenfinner vi i antallet vindinger på den klassiske labyrinten.

Nitallet dukker opp et annet sted i denne mytekretsen også. Det berettes at Rhadamantys, broren til Minos, hvert niende år dro til den hula på Kreta hvor Zeus en gang hadde blitt oppfostra og mirakuløst gitt et sett lover. Etter at han døde steg han opp til de elyseiske enger hvor han ble en av grekernes tre dødsdommere. (Han er altså en slags juridisk gud.)

Så er det Ariadne. Det berettes at Hun oppførte en dans på en opphøyet plattform utkledd som en hegre. Her dansa Hun en labyrintdans. Det er vel naturlig å oppleve Ariadne som labyrintens Herskerinne. Det er med Hennes hjelp at den som skal innvies føres trygt inn og ut av labyrinten. Hun er dessuten Minotaurens halvsøster, og det blir dermed ikke så naturlig å tolke Henne som hans fiende.

Minotauren og Ariadne kan også gis en stellar tolkning. Et av navnene på Minotauren er Asterion. Aster betyr stjerne. (Astrologene benytter ordet asterisk som betegnelse på de tolv sonene på 30 grader i Zodiaken. (Ikke det samme som de tolv stjernetegnene bakenfor) Den babylonske Gudinna Ishtar opptrer med en himmelokse, som går til angrep på Gilgamesh da han ikke vil gifte seg med Henne. Det er rimelig å anta at både Asterion og Himmeloksen er representasjoner av stjernebildet Tyren. Dette kan muligens kaste et lys over Nebradisken fra Tyskland, som er datert til 1600 f.Kr. Her står Sola og Månen i konjunksjon ved siden av syv stjerner, som de fleste forskere mener er Pleiadene.12 Pleiadene befinner seg midt i Tyren. Her gjenfinner vi altså både Minotauren og de syv jomfruene.

Hva med Ariadne da? Hun befinner seg også på stjernehimmelen i form av en krone, nemlig Corona Boreales. Ariadne ble nemlig sveket av Theseus til tross for at han hadde lovet Henne evig troskap. Han tok Henne med seg, men satte Henne i land på en øy på veien hjem. Dette syntes selv gudene ble for drøyt, så Dionysos selv steg ned og gifta seg med Henne. Krona han i den anledning satte på Henne, ble altså senere satt opp på himmelen.

Konklusjon.
Det skulle nå være klart at en labyrint har mange symboler i seg. Jeg nevner i fleng: Hele verden og selve livet, ja hele kosmos i grunn. Tempel, borg og slott. Bindende og beskyttende knute. Hule. Pilgrimsvei. Grav, og stedet hvor nytt liv oppstår av det døde. Det er lett (og fristende) å lage et rituale av dette. En vandring inn mot det innerste rommet, hvor den horna guden tar og gir nytt liv, eller du dør og gjenoppstår sammen med denne guden. Ritualet kan utføres i forbindelse med solsnu, enten på høst- eller vårjevndøgn.
Ytterligere inspirasjon kan vi få ved å gå nærmere inn på tradisjonene til Huichol indianerne. Når de er framme i Wirikuta, som er deres hellige sted, er de tilbake til der alt begynte før alle kategorier og distinksjoner begynte. Her er alle helt likeverdige, men i tillegg har verden blitt opp ned og bak fram. Her hilsen vi folk ved å vende dem ryggen og si ”farvel”, og gir vi en gave sier vi ”takk”, og mottageren svarer ”vær så god”.

Dette kunne også være en opplevelse når vi har kommet til sentrum av labyrinten. Siden kunne vi gå baklengs ut av labyrinten, og dermed skulle vi være klare til å oppleve at lengdene på natt og dag har snudd.

Og så til slutt: Her er det fristende å sammenligne dette med illustrasjonene i steinalderens grottetempler. (Trois Frères og Lascaux ). Har vi ikke i første tilfelle en slags arkaisk framstilling av Minotauren? Han er også den innerste åpenbaringen i en hulelabyrint. Og i Lascaux er motivet enda tydeligere. Er det ikke tenkbart at sjamanen med fuglehode her identifiserer seg mytisk med den døende oksen foran ham? Dermed skulle ringen være sluttet.