Erce, Erce, Erce – Moder Jord!
Måtte vekst og fruktbarhet komme til dine åkre og enger,
Til hveten og bygget,
Til rugen og havren,
Til alle jordens frukter.
Erce, Erce, Erce!
Nerthos og Njerd,
Mektige Nerthus!
Hill deg Jord, menneskemor,
Og vær fruktbar i Himmelens favntak!

Hyllesten bæres over vannet i den skogkledde dalen.
Jeg strør offerurtene mine på vannet, en annen trer frem og fremsier sin hyllest. Vi er syv mennesker som har klatret høyt og langt opp på fjellet denne kvelden, for å vise vår ærbødighet og respekt for denne eldgamle jord-gudinnen som vi har funnet spor av helt tilbake til bronsealderen. Mange vakre kvad blir fremsagt, og vi undres, der vi sitter i fuktig mose. Undres over den spontane magien som oppstår når mennesker henvender seg til Guddommene, og ikke til hverandre. Én og én går vi hen til der hvor den våte mosen blir til vann, fremsier våre hyllester og bønner, og gir av vårt offer.
Magien startet derimot tidligere på kvelden. Etter en heller strabasiøs ferd opp en fuktig fjellside, mellom bekker og under tunge bartrær, endte vi i en disig dal med mose og vann. Instruert av Gydja kledde vi lydig av oss sko og strømper for å gå barfot i myren det siste stykket. Nerthus sies å holde til slike steder. Hun er den fuktige myren, og jorden.
Nakne, noe uvillige, føtter siger ned i iskald myr. Ferden over er ikke overstått i en fart. Det gis rikelig anledning til å virkelig kjenne på dette iskalde, våte, myke og ukjente der nede i myren; rikelig anledning til å vekselvis føle smerte og nummenhet. Men godt gjør det, og vel over er det kanskje denne direkte kontakten med Nerthus selv som setter oss i stand til å henvende oss så direkte til henne i våre kvad også.
Vi finner oss et lite, noenlunde tørt sted for blotet vårt. Vannet foran oss og det skogkledde fjellet som rammer det hele inn, gir en fantastisk ramme rundt det hele. Turen opp var vel verdt det. Her er Nerthus; om det fins det liten tvil mellom oss. Rundt hele blotsplassen strøs det blomsterfrø før vætteoffer gis, faklene tennes og stedet lyses i vé. Vi synker ned i mosen og lytter til ordene fra Gydja;

Vær hilset Nerthus, Du som er jorden under oss
Ditt hår vaier under bølgene
Din hud er den rike leiren
Din sjel er vannet
Du flyter gjennom oss
Av deg kommer alt liv
Alltid fornyet Allmoder
Du eldste gudinne, Midgards livbringer
Jord
Vanemor
Alle gode gavers giver

Offerkilden innvies, en krans legges i vannet, kvad fremsies og offer gis. Vi drikker einkjels, og suger inn opplevelsen og omgivelsene. Til sist tar vi hverandre i hendene, og Gydja taler igjen;

Nerthus,
fra tidens morgen til evig tid,
alle tings utspring,
i alt som er og alt som venter,
allvitende, allmektig, uforanderlig, evig:
Døden og gjenfødelsen,
sirkelen slutter aldri.

Heile alle æser
Vaners ætt, valkyrjer!
Heile den som kvad!
Heile den som tagde!

Vi takker vettene som har latt oss holde blot på dette sted, og mener at vi ikke har krenket noen makter, hverken over eller under jorda.
Godt år og fred!
Til àrs ok fridar!