Når et malaysisk spedbarn noen uker etter fødselen er klart for å møte verden utenfor fødehytten, bærer moren det på armen og vandrer gjennom en bue laget av metalltråd; symbolet for mormunnen. Både mor og barn skal gjennom en ny innvielse for å bli tatt opp igjen i samfunnet, som de nye menneskene de er - hver på sitt vis. Qemant-kvinner i Etiopia barberer seg på hodet for å markere den nye statusen. Nuba-kvinner i Sudan snitter huden i spesielle mønstre. Mor og barn hos australske urinnvånere maler seg med hvit leire før de returnerer til stammen. En chagga-kvinne blir ønsket velkommen tilbake til samfunnet ved å barberes på hodet og krones med en tiara av treperler. Med en betydningsfull stav i hånden kommer hun og barnet ut av hytta og går gjennom landsbyen, mens folket hilser dem med de samme sangene som krigerne blir møtt med når de kommer fra kamp. Felles for de alle er at det er en begivenhet som skal feires.

I Norden ble mor og barn hilst velkommen i tre omganger: med barselgrøt fra kvinnene i nærmiljøet; med barselgilde, som fulgte etter dåpen; og med kvinnegildet - en fest som egentlig var tilegnet alle de kvinner som hadde vært med å hjelpe til under fødselen. Den foregikk like fullt i barselstuen, med mor og barn, og det ble festet og drukket behørig. Troels Lund* skriver: "Når de hadde drukket og danset lenge nok i selve barselstuen, så henla de sikkert ofte forestillingen til friluft, og det har nok vært til stor lettelse for moren og barnet…Konene tok seg et lystig rus og herjet som furier rundt i by og på landet. Særlig gikk det utover mannfolkene."

I barselgrøten var det ofte stukket tre pinner. Disse har sannsynligvis henspeilet på de tre nornene, som ansås å bistå særlig ved barnefødsler, og på Færøyene ble barselgrøten kalt 'Nornegrøt'.

I mange kulturer, også kristne, er oppfatningen den at barnet nå har forlatt åndeverdenen, og trenger gudenes beskyttelse og velsignelse. Det virker som en almennmenneskelig oppfattelse at et nyfødt barn må velsignes og navngis for å bli en del av menneskenes verden, og velsignelsen har som regel involvert minst ett av de fire elementer luft, ild, vann og jord. Å stryke barnet med hellig vann er en av de mest anvendte, jfr. den kristne dåpen, men velsignelsen kan også bestå i å legge barnet på jorden (utbredt fra Afrika til Norden), rekke det over åpen ild (Skottland og Irland), trekke det gjennom et hull i en gresstorv (Norden) eller legge det nakent i solskinnet. I Nordens brytningstid mellom hedendom og kristendom, var skikkene mange og til dels merkelige. Barnet skulle signes, vigsles og måles. Dette kunne innebære noe så enkelt som korsing, men også en form for 'smudging' av barnet - hvor røkelsen bestod av flatbrød og tjære… Salt på tungen, måling mot sykdommer og lesing av signeformularer var andre måter. I Skottland stakk de enden av en frisk askegrein inn i ilden og lot barnet suge i seg det som rant ut av den andre enden. En forbindelse til Ask Yggdrasil?

Ved navngiving av barnet, spilte mange tabuer inn. En gammel folketro i Norden var at navnet som ble valgt hadde hellig kraft, og derfor ble et tilnavn heller brukt i dagligtalen, for å verne om det egentlige navnet. En utbredt regel for oppkalling var at man kun kunne oppkalle etter en død person - en levende ville miste livskraften sin ettersom ungen vokste og trivdes. Det hette seg at den oppkalte skulle 'uppattnyast'. En senere oppfatning av oppkalling var at man kunne 'slå knute på slekten' om man oppkalte en levende person, slik at det ikke ble noen fortsettelse. Dette ble av enkelte brukt bevisst, som av degnen fra det 14. århundre som kalte sitt 14. barn for 'Punktum'…

Da vi skulle velge navn til veslejenta vår, brukte vi seks måneder. Like lang tid som med storebroren. Jeg kan levende sette meg inn i tankegangen til seri-folket fra Mexico, som ikke gir barna formelle navn før de er ett år, eller folket fra Nord-Borneo, som venter til barnet er fire. Først da mener de at barnets karaktertrekk viser seg. Inntil da blir de kalt etter sine særtrekk, som "selv-om-han-spiser-blir-han-ikke-mett", "holde-hardt", eller "magen-stikker-ut". Nå fins det lover som forbyr en så lang betenkningstid her i Norge, så det vanskelige valget måtte jo gjøres til sist, da. Det ble et sterkt navn - og så ble tilslutt også Heidrun Sunniva et menneske med sjel og substans, om vi skal følge tankegangen til mange kulturer verden over.

Vi gjorde en wiccaning for datteren vår. En wiccaning er et rituale hvor man ønsker barnet velkommen til Jorden og ber om Gudinnens, Gudens og de fire elementers velsignelse. Ulikt en kristen dåp, hvor man søker å overgi barnet til en bestemt tro, søker en wiccaning å anerkjenne barnets rett til å finne sin egen vei ved moden alder.

Å gi barnet gode ønsker med på veien, som de gode feene i eventyret om Tornerose, eller de tre nornene fra mytologien, virker som å være en gammel og utbredt skikk. Å forsegle ønskene med en perle på en snor, eller - som i vårt tilfelle - med en knute i et teppe, synes jeg er flott magi, virkelig en fin ting å ha med seg videre i livet. Skikken med Navnetepper er også gammel i Norge - oftest i form av et åkle. Jeg quiltet et fargerikt teppe som vi brukte både ved Navnefesten med familien, og ved wiccaningen. Det var virkelig rørende å se både gamle og unge familiemedlemmer ønske de vakreste og høytideligste ønsker for datteren vår mens teppet gikk rundt i sirkelen. Det er også ganske rørende å tenke på at hele slektas pluss våre heksevenneners gode ønsker ligger gjemt i dette teppet. Jeg vil absolutt anbefale andre å gjøre noe tilsvarende!

I tillegg til å forsegle ønsket i teppet, ba vi alle om å skrive ned ønsket i et album vi hadde liggende fremme. Så kan hun selv lese alt det gode som ble ønsket for henne som baby.

For å se Heidrun Sunnivas Velkommen til Jorden-rituale, klikk her.

Neste: Velkommen til jorden
Forrige: Ti ganger fullmåne del 2

Kilder:
Troels Lund: Dagligt liv i Norden
The Body Shop Team: Mamatoto
J & S Farrar: A Witches Bible Compleat