De urgamle shamanistiske teknikkene oppstod i tidlige jeger- og sankersamfunn. Shamanens formål var å forebygge sykdom, å helbrede, og å harmonisere menneskets forhold til naturen og gude-/åndeverdenen. Shamanen har i mange forskjellige samfunn hatt viktige roller som helbreder og seremonileder.

Man finner fortsatt idag shamaner som overleverer sin tradisjon fra generasjon til generasjon, men de fleste "moderne" shamaner får sin viten gjennom den oppblomstringen shamanisme har hatt i vårt vestlige samfunn. Denne formen for shamanismen henter sine teknikker fra mange ulike kulturer, men primært får shamanen sin visdom og sin praksis gjennom kontakt med gude-/åndeverdenen, i likhet med de tradisjonelle shamaner. Som disse legger også den moderne shaman stor vekt på personlige erfaringer og opplevelser. Shamanen blir shaman gjennom trening eller kall, og shamaner går vanligvis gjennom en individuell innvielsesopplevelse. Dette kan foregå frivillig, ved hjelp av ulike teknikker som faste, isolasjon eller inntak av hallusinogene planter. Det kan også foregå ufrivillig, for eksempel ved alvorlig sykdom hvor man kan oppleve en konfrontasjon med døden. Shamaner kan arbeide i grupper, men først og fremst er dette en individuell vei som vandres alene.

Shamanisme er nært knyttet til naturens mysterier, og den individuelle shaman søker fortrinnsvis sine visjoner i naturen. Shamanen arbeider i en endret bevissthetstilstand. Ved hjelp av dans, tromming, kraftsanger, faste o.l. oppnår shamanen en transetilstand som gjør det mulig å foreta sjelereiser til andre verdener. Med erfaring danner shamanen seg et bilde av landskapet i de ulike verdenene, og kan navigere etter dette kartet når han/hun reiser for å søke kunnskap. Man snakker ofte om tre ulike verdener: over-, mellom- og underverden. Oververdenen er gudenes domene, og kjennetegnes av å være lys, luftig, eterisk og vidstrakt. Mellomverdenen er vår verden, og i underverdenen finner vi gjerne dødsriket og ulike ånder og krefter. Det shamanistiske verdensbildet er holistisk, og man opererer med en syklisk tidsforståelse. De fire elementkreftene spiller ofte en viktig rolle. Også i shamanisme oppfattes Jorden og naturen som hellig; Jorden er vår Mor.

Shamanismen bygger på en nær kommunikasjon med gude-/åndeverdenen. For eksempel finner shamanen som oftest sine skytsånder i underverdenen. Skytsåndene er shamanens hjelpeånder. De fungerer som veiledere, lærere og beskyttere, og de gir shamanen kraft. Ofte opptrer disse åndene i dyreskikkelse, derav navnet kraftdyr eller totemdyr. Shamanen kan også veilede andre mennesker, slik at de selv kan oppleve gude-/åndeverdenen og dermed kontakte sine egne kraftkilder. Gjennom kontakt med åndene kan shamanen utføre helbredelse, divinasjon og magi, og ved hjelp av visjoner, poesi, myter, musikk og dans nå inn til de dypeste lag i menneskets sjel.

"Shamaner er healere, synske, visjonære... De kommuniserer med gudenes og åndenes verden. De kan forlate kroppen mens de reiser til andre verdener. De er poeter og sangere. De danser og skaper kunst...de er kjent i kosmisk såvel som fysisk geografi, og de kjenner plantenes, dyrenes og elementenes innerste vesen.... Men fremfor alt er shamanene det helliges teknikere og ekstasens mestre."
- Joan Halifax: "Shamanic Voices"

Mer informasjon om shamanisme finnes på: www.shaman-center.dk/