I wicca ærer man de gamle gudene, de før-kristne guddommene - guder og gudinner med tilknytning til himmel, jord og underverden. De tidligste guddommene stammer trolig fra den tiden da menneskene lærte seg å jakte og å dyrke jorden. I wicca sier man ofte at alle guder er én gud og alle gudinner er én gudinne. Disse uttrykker kosmiske prinsipper og naturens mysterier. Noen hekser ser på gudene som personifiserte, mens andre ser på dem som aspekter av det guddommelige som gjennom årtuseners tilbedelse har tatt form av de ulike guder og gudinner vi kjenner igjen fra verdens mytologier.

Det finnes trolig like mange måter å forholde seg til gudene på som det finnes hekser, men det er vanlig i wicca å snakke om Guden og Gudinnen og de ulike ansiktene disse kan vise. I gudenes mytologisk drama ser vi gjenspeilt menneskets forhold til det guddommelige. Gudinnen er det evige, mens guden er det guddommelige manifestert - det som dør og gjenfødes. Gudens forhold til gudinnen er som menneskets forhold til det guddommelige.

Det som følger nedenfor er en svært enkel oversikt - gudene og deres aspekter er langt mer utfyllende og komplekse enn det som kan beskrives her.

Gudinnen er alt levendes Mor, og symboliseres ofte ved Månen. I Månens skiftende faser ser vi Gudinnens tre ansikter: Jomfru, Moder og Volve. Hun kalles derfor Den Trefoldige Gudinne.

Jomfruen representeres ved en ung, selvstendig kvinne. Hun kalles jomfru, ikke fordi hun nødvendigvis er seksuelt jomfru, men fordi hun er selvstendig og uavhengig av andre: hun er ubundet. Hun kalles ren fordi hun er nok i seg selv. Hun er den høyeste frihet. Hun er gudinne for alt som er vilt og ensomt; for åpne sletter, dyr og barn. Poesi og fortryllelse er hennes. Hun er begynnelsen, våren og nymånen. Hennes farge er hvitt. Eksempler på jomfrugudinner er Diana, Artemis og Idun.

Moderen representeres ved en voksen kvinne. Hennes er kraften til å elske og til å skape liv. Hun er uendelig, og hun er bringer av fysisk og åndelig ekstase i fullbyrdelse, Det er Moderen som gir liv til universet; det er hun som skaper og nærer med grenseløs kjærlighet. Hun er fullendelsen; sommeren, den tidlige høsten og fullmånen. Hennes farger er sølv, rødt og grønt. Eksempler på modergudinner er Gaia - Jorden, vår Mor; Isis, Frøya og Demeter.

Volven representeres ved den gamle, vise kvinnen. Hun er den som renser vekk det gamle for å gi rom for nytt liv. Vi må alle gjennom henne for å transformeres, for hun er forutsetningen for ethvert nytt liv. Hun spinner livets tråd, og kutter den - for hennes er kraften til å ende ting. Hun er ofte fryktet fordi vi ikke alltid ønsker å gi slipp, men om vi er villige til å lytte kan hun være en stor lærer. Hun er avslutningen; nemånen, senhøsten og vinteren. Hennes farger er mørke; brunt og svart. Eksempler på volvegudinner er Hecate, Cerridwen og Hel.

Guden har også flere aspekter - de vanligste er som solgud, som hornet skogsgud, og som hersker i Underverdenen.

Den Hornede er knyttet til skogene og ville dyr. Han er en veiviser på de gamle stiene og leder oss inn i hjertet av mysteriene. Han viser oss vår tilknytning til det guddommelige og representerer helheten av menneske, dyr og gud. Han danser i glede og ekstase med gudinnen og med heksene ved årets høytider. Eksempler på hornede guder er Pan og Cernunnos.

Solguden er knyttet til den livgivende Solen, og vi ser guden i Solens gang gjennom året: han fødes ved vintersolverv, når Solen snur. Så vokser han seg sterkere utover våren og bringer fruktbarhet til Moder Jord, før han når høyden av sin kraft ved midtsommer når han krones til Solkonge. Han modner kornet som gir næring, før han svekkes utover høsten og blir gjenfødt ved vintersolverv. Eksempler på solguder er Ra, Lugh, Shamash og Apollo.

Underverdenens hersker bærer nøklene til portene mellom liv og død, død og gjenfødelse. Han bringer hvile og fred i livet mellom livene, men han utfordrer oss også til å møte vår egen frykt i møte med det ukjente. Eksempler på slike guder er Hades, Osiris, Pluto og Anubis